På senhøsten 2022 fløy et stort antall verdensledere og byråkrater til og fra Egypt i sine private jetfly. De hadde samlet seg der for å diskutere «Klimatiltak»; for enda en gang å forsøke å få flytte flere penger fra den jevne mann og kvinne til de hyperrike. Selvfølgelig kom det ikke annet ut av møtet enn en hel haug med uvitenskapelige floskler; som om dét vil endre en eneste tiendedels-grad av den globale temperaturen. Men hva sier den geologiske historien om klimaet? Har det alltid vært stabilt? Og har klimaet alltid hatt omtrent samme temperatur som den vi hadde i 1850, det året IPCC har pekt ut som et «ideelt klima-år»?
I en serie på 6 artikler tar jeg for meg den virkelig lange klimahistorien, slik geologer presenterer denne.
Artiklene er skrevet med en progresjon i argumentene, så jeg anbefaler sterkt at dere følger kronologien starter med «Artikkel 0 – Innledning»
Serien med artikler er:
- Den lange klimahistorien del 0 – Innledning
- DEN LANGE KLIMAHISTORIEN del 1 – de virkelig lange utviklingstrekkene fra 2,4 milliarder år til ca 150 mill. år siden.
- DEN LANGE KLIMAHISTORIEN del 2 – 65 MILL. TIL CA 3 MILL. ÅR
- DEN LANGE KLIMAHISTORIEN del 3 – ISTIDER OG MELLOMISTIDER, de siste 3 (5) millioner årene
- DEN LANGE KLIMAHISTORIEN DEL 4 – ETTER SISTE ISTID
- DEN LANGE KLIMAHISTORIEN DEL 5A – KOSMISKE STRÅLER OG GSM
- DEN LANGE KLIMAHISTORIEN DEL 5B, ETTER SISTE ISTID – ISBOREKJERNER FRA GRØNLAND
- DEN LANGE KLIMAHISTORIEN DEL 6, – IS I ARKTIS & KLIMA SISTE 1.000 ÅRENE
Frekvensen for mellomistider
Som vist i del 2 har det blitt merkbart kaldere i løpet av de siste fem millioner årene; så kaldt at Jorda etter hvert gikk inn i geologisk istid med iskapper på begge polene. Det startet for tre millioner år siden.
I de første 1,9 millioner årene var avstanden mellom hver mellomistid bare 41.000 år. Dette endret seg for 1,1 millioner år siden; da ble avstanden mellom mellomistider på ca 100.000 år og hver mellomistid varte ca 10.000 år i snitt.
La oss gjøre et sprang til de siste 400.000 årene.
I så vel populærvitenskap som seriøs litteratur blir årsaken til geografiske istider ofte forklart med de såkalte Milankovitch-syklusene.
Enkelt forklart så hevdes det der at (geografiske) istider oppstår gjennom et samspill mellom endringer i graden av eksentrisiteten på jordbanen (periode 100.000 år), at helningen på rotasjonsaksen svinger mellom 22,2 og 24,5 grader (periode 41.000år) og at polpunktet – eller egentlig rotasjonsasken til Jorda, da, – tegner en sirkel i løpet av ca 25.000 år; se illustrasjonen.
Graden av eksentrisitet på Jordbanen
Jordas bane rundt Sola beskriver en tilnærmet perfekt sirkel, men det er bare tilnærmet. I realiteten er banen svakt ellipseformet. Dette er ikke en stabil ellipse; eksentrisiteten (graden av ellipseform) varierer mellom 0,0005 og 0,0607 i løpet av en periode på 100.000 år. Den svake endringen i ellipseformen er nok til at Jorda får mindre solskinn når banen er mest elliptisk og mer solskinn når den er tilnærmet en sirkel.
Helningen på rotasjonsaksen
Jeg må alltid smile litt for meg selv når jeg passerer støtten for Polarsirkelen på Saltfjellet. Den ble som kjent reist på midten av 1960-tallet, og plasseringen av støtta var OK på det tidspunktet, Men grunnen til smilet mitt er at Polarsirkelen etter 1964 har flyttet seg nordover med en hastighet på ca 14 meter pr år. I år 2020 skulle støtta derfor ha stått ca 800 meter nærmere Fauske.
Polarsirkelen flytter seg fordi rotasjonsaksen nå er i ferd med å rette seg opp fra sin nåværende helning på 23.5 grader. Den svinger mellom ytterpunktene 22,2 og 24,5 grader med en periode på 41.000 år. Når rotasjonsaksen er mest loddrett, vil polarsirkelen ligge i nærheten av Lofotodden, når Jorda ligger mest på skrå, ligger polarsirkelen i nærheten av Brønnøysund. Dette har konsekvenser for hvilken del av Jordoverflaten som får mest sollys og varme; den kontinent-rike Nordlige eller den kontinent-fattige Sørlige Halvkule.
Presesjonen
I vår egen tid ligger den klareste stjernen i Lillebjørn (a Ursa Minorid, også kjent som Stella Polaris) nokså rett over den geografiske Nordpolen vår. Dette gjør at det ser ut som om stjernehimmelen roterer rundt dette punktet i løpet av ca et døgn. Men aksen på Jorda oppfører seg som ditto på en snurrebass. Årsaken til slingringen er gravitasjonen fra de andre planetene. Polpunktet flytter derfor sakte på seg. Allerede i år 4.100 e. Kr. Vil polpunktet peke mot et punkt nær stjernen Errai i stjernebildet Cepheus (gamma Cepheus) og om 13.000 år mot stjernen Vega i stjernebildet Lyren (a Lyri). Dette er de såkalte presesjonen. Den gjør at i løpet av en periode på 25.800 år har polpunktet beskrevet en sirkel på himmelen. (OBS: Anslagene for perioden på presesjonen varierer mye fra en kilde til en annen.)
Milankovitch-effekten
Perihel betyr «nærmest Sola», aphel betyr fjernest fra Sola.
Milutin Milankovicth sin teori går ut på at når jordbanen har høyest eksentrisitet, får Jorda mindre energi fra Sola i perioden fra perihel til aphel enn når eksentrisiteten er lav. Dette forsterkes hvis rotasjonsaksen står nært 22,2 grader, på et punkt i banen der Jorda er nærmest Sola ved Sommersolverv i stedet for nær vintersolverv som i våre dager.
Sommerhalvåret, definert som dagene fra vårjamdøgn til høstjamdøgn, er ca 7 døgn lengre enn vinterhalvåret.
Det er disse tre faktorene til sammen som gir geografiske istider, ifølge teorien.
Javier Vinós presiserer dette og sier at Jorda vil akkumulere energi etter hvert som eksentrisiteten på jordbanen går fra den høyeste til den laveste graden av eksentrisitet. Dette vil føre til magasinering av energi, som gradvis vokser inntil «lageret» blir så stort at istidene brytes og vi får en ny mellomistid.
Min hovedinnvending mot teorien er at den verken forklarer hvorfor det kom en periode med geologisk istid for 3 millioner år siden eller hvorfor frekvensen for mellomistider endret seg fra 41.000 til 100.000 år siden 1,9 mill. år senere. –
Det KAN hende at geologisk istid inntraff på grunn av platevanding; at det er en konsekvens av at Grønland vandret nord for sekstiende breddegrad for ca 8 millioner år siden, men jeg legger merke til at temperaturen var tilnærmet ens i 1,5 millioner år etterpå.
For en nærmere drøftelse se:
Milankovitch (Orbital) Cycles and Their Role in Earth’s Climate
De siste 450.000 årene
Legg merke til at temperaturen i vår egen mellomistid, Holocene, er 2,0 – 3,5 °C lavere enn hva den var under flere av de foregående mellomistidene, inkl. Eemian for 130.000-115.000 år siden. Likevel løp ikke temperaturen løpsk, verken i Eemian-tida eller under de andre mellom-istidene.
Jeg hadde nær sagt «ikke den gangen heller»!
Ifølge en moderne teori oppstod mennesker for 180-230.000 år siden i Afrika. Hvis denne teorien stemmer, var vi altfor få mennesker til at CO2-utslippene våre kunne påvirke klimaet i så stor grad at de geografiske istidene opphørte og iskappene over kontinentene smeltet ved overgangen til Eemian. (Dette gjelder forresten både mellomistidene Eemian og Holocene!) – Det andre poenget her er at menneskeheten i så fall har overlevd to istider og to mellomistider. …
På figurene over er det viktig å legge merke til CO2-nivået ved nadirpunktet i siste istid (nadir er punktet diametralt motsatt av senit). Et så lavt nivå kunne umulig være årsaken til de endringene i temperatur, som startet for ca 17.000 år siden.
Merk deg også de bratte kurvene for oppvarminger; disse endringene i temperatur kom UTEN at CO2 økte først! – Og igjen er det verdt å merke seg de trinnvise overgangene til «geografisk istid» og den konstante variasjonen i temperatur.
Klimaet på planeten vår er dynamisk, ikke statisk!
De 3 – 4 foregående mellomistidene var varmere enn hva Holocene har vært. For å gjenta meg selv: Menneskelige utslipp av CO2 kan altså umulig ha hatt noe å gjøre med økning eller fall i global middeltemperatur de siste 800.000 årene. Det var jo opptil 600.000 år før vår egen art ble skapt. Likevel ser vi de store variasjonene i temperaturen.
Toba-utbruddet og folketall
Full istid gir svært tøffe levekår – Særlig når det inntreffer gigantiske naturkatastrofer i tillegg!
Utbruddet på Mt Toba i Indonesia for omtrent 73.000 år siden var det største vulkanutbruddet på de siste 2 mill. årene. Dette utbruddet slapp ut 2.800 km3 magma og 1012 kg svovelsyre i stratosfæren, som førte til global vulkansk vinter i 6-10 år etterpå og førte til et av de dypeste minima i den forrige (geografiske) istiden.
Befolkning
Genetikere, geologer og arkeologer hevder det levde ca 1 million mennesker (Cro Magnon) før Toba-utbruddet for 73.000 år siden. Etter Toba-utbruddet var det bare ca 15.000 mennesker på hele Jorda. – Noen sier 5.000 overlevende, andre igjen 50.000 – 65.000 mennesker, men poenget er at VELDIG FÅ OVERLEVDE Toba-utbruddet og årene rett etter.
De samme faggruppene sier det totale folketallet var et sted mellom 100.000 og 120.000 personer da Jorda kom ut av den siste istida for 11.500 år siden, også den gangen etter gigantiske naturkatastrofer.
Hvis anslagene over befolkningen stemmer, er det ulogisk at disse kunne ha laget så mange branner og bål at det hadde noe som helst å si for mengden CO2 i atmosfæren. De bratte temp-svingningene – og påfølgende økning i CO2 – MÅ derfor ha andre årsaker enn en såkalt «drivhuseffekt» fra CO2, noe også de neste illustrasjonene viser veldig tydelig.
CO2-nivået endrer seg 800 år etter temperaturen
Et tilbakeblikk på siste 400.000 år fra Vostok:
‘Først stiger temperaturen, deretter CO2 som følge av økt avgassing fra verdenshavene’ (Henrys lov)
I 1999 ble det klart at CO2 –nivået steg og falt etter endringer i temperatur. Da vi kom til 2003 fikk en bedre data. Disse viste at forsinkelsen var på 800 ± 200 år.
«CO2 ble satt i baksetet» (som årsak til temperatursvingninger). ref. Johanne Nova: «Carbon rises 800 years after temperatures«.
«Bunnlinjen er at det er den stigende temperaturen som får CO2-nivået til å stige. CO2 kan kanskje fortsatt påvirke temperaturene, men disse iskjernene [Vostok] er nøytrale når det gjelder det. Hvis begge faktorene fikk den andre til å stige betydelig, ville positiv feedback bli eksponentiell. Vi ville sett en drivhuseffekt som løp løpsk. Det har ikke skjedd. Noen andre faktorer er viktigere enn CO2 eller at CO2 sin rolle er ubetydelig.» – ref.: Johanne Nova
Timing of Atmospheric CO2 and Antarctic Temperature Changes Across Termination III.» Science 14 mars 2003
Spanske Javier Vinós demonstrerer det samme i boka: Climate of the Past, Present and Future: A scientific debate, 2nd ed – pdf.format (se s. 49).
Jordas atmosfære er ikke et drivhus
Nei, Jordas atmosfære er aldeles IKKE et drivhus.
Til forskjell fra et fastmontert drivhus er Jorda en roterende klode som:
- går i bane rundt ei stjerne
- får sollys bare på den ene halvdelen av gangen slik at solsiden varmes opp mens nattsiden avkjøles
- får mest (direkte) sollys ved Ekvator og minst (indirekte sollys) ved polene
- har årstider, noe som påvirker klimaet sterkt
- der rotasjonsaksen heller 23,5° (den svinger mellom 21,8 ° og 24,4° på 41.000 år) slik at en får årstidsvariasjoner
- har høytrykk og lavtrykk, der banen til trykk-systemene følger retningen for Jord-rotasjonen (Coriolis-effekten)
- der atmosfæren påvirkes av elektriske & magnetiske krefter fra Sola og i verdensrommet
- der vekselvirkningen mellom IMF (Det Interplanetariske magnet-feltet), Jordas magnetfelt og Kosmisk stråling har stor betydning for skydannelse
- Et drivhus får bare stråling på de bølgelengdene som er definert som TSI; Total Solar Irradiation (fra ~ Ultrafiolett C (=UV-C)) via synlig lys til Infrarødt + mikro- og radiobølger
- men atmosfæren rundt Jorda bestråles på alle bølgelengder: Fra gamma-stråler via røntgen, UV-C-B-A, synlig lys, infrarødt + mikro- & radiobølger, og den påvirkes av solvinden kosmisk stråling (atompartikler akselerert opp mot lysets hastighet)
«Den eneste likheten mellom ‘drivhus’ og ‘drivhusgass-effekten’ er selve ordet «drivhus» sier Ingeniør BA, MA’s Michael Parker
Et annet perspektiv på GISP2-dataene
GISP er en forkortelse for Greenland Ice Sheet Project; et prosjekt som ble startet i 1988 for å hente ut og analysere iskjerner. I del 2 av prosjektet boret de seg ned gjennom breisen og 1,55 meter inn i berggrunnen den 1 juli 1993. Da hadde prosjektet boret seg gjennom 3.053,44 meter med is ifølge den siste artikkelen jeg nettopp linket til.
For de siste 12.500 årene stemmer trenden for temperatur i funnene fra GISP2 påfallende godt med en rekke andre proxier for temperaturer, globalt.
Som jeg har skrevet tidligere var det verken økt karbondioksid-innhold (CO2 mindre enn 270 ppm!) eller metaninnhold (CH4) i atmosfæren som fikk temperaturen til å stige så bratt for 11.500 år siden.
Det går fram av grafen over at Metan-nivået falt samtidig som temperaturen steg i løpet av klimaoptimumet i Den Yngre Steinalderens, mens CO2 bare viste en svak økning fram til ca 10.000 år siden. CO2 nivået falt faktisk etter starten på Den Yngre Steinalderens og holdt seg lavt helt til midten av Atlantic æra.
Enda et poeng er at temperaturen har falt de siste 5.000 årene, mens karbondioksid og metan gradvis har steget; altså har de vært i motfase enda en gang.
Det siste poenget med illustrasjonen er at IPCC sine klimamodeller ikke klarer å gjenskape klimaet de siste 11.500 årene. Se den grønne kurven, som viser en helt annen trendlinje enn hva proxy for temperatur viser!
Holocene CO2 and the earlier IPCC Reports
I grell kontrast til dommedagsscenarioene fra IPCC står alle de klimaforskerne som hevder at det ikke finnes noen som helst nødssituasjon for klimaet. Lenken nedenfor viser til at det nylig er 1.500 fremtredende forskere som har skrevet under på dette nye oppropet. – Tidligere skrev over 32.000 klimaforskere under på et tilsvarende opprop; ca 1/3 av dem hadde doktorgrad i relevante vitenskaper.
1500 Scientists Say ‘There Is No Climate Emergency