Ved vårjamdøgn 2023 kom FNs klimapanel (IPCC) med enda en vurdering – en «Assessment Report» – av hvordan menneskets utslipp av CO2 nå påvirker klimaet vårt. I nyhetssendinger på NRK radio slo selvsagt den venstrevridde rikskringkasteren alarmismen stort opp, men i store deler av pressen utenfor Main Stream Media blir denne rapporten møtt med forakt og spott. Avisen The Daily Caller omtaler rapporten slik: «Den nyeste FN Klimarapport er en woke brann i en avfallskontainer maskert som vitenskap». The Daily Telegraph er ikke så mye mer vennlig i omtalen akkurat. De sier: (den nye) «FNs ‘vitenskapelige’ klimarapport er ikke stort annet enn konfektert hysteri». Mens Fox News siterer utallige meldinger fra lesere på Twitter og journalisten Kimberly Morlin skriver «HVER ENESTE forutsigelse KlimaKulten har kommet med har vært feil. Hver. Eneste. En. Disse menneskene trenger å bli skrudd av. Alt de gjør er å SKADE verden».
I en serie på 6 artikler tar jeg for meg den virkelig lange klimahistorien, slik geologer presenterer denne.
Artiklene er skrevet med en progresjon i argumentene, så jeg anbefaler sterkt at dere følger kronologien starter med «Artikkel 0 – Innledning»
Serien med artikler er:
- Den lange klimahistorien del 0 – Innledning
- DEN LANGE KLIMAHISTORIEN del 1 – de virkelig lange utviklingstrekkene fra 2,4 milliarder år til ca 150 mill. år siden.
- DEN LANGE KLIMAHISTORIEN del 2 – 65 MILL. TIL CA 3 MILL. ÅR
- DEN LANGE KLIMAHISTORIEN del 3 – ISTIDER OG MELLOMISTIDER, de siste 3 (5) millioner årene
- DEN LANGE KLIMAHISTORIEN DEL 4 – ETTER SISTE ISTID
- DEN LANGE KLIMAHISTORIEN DEL 5A – KOSMISKE STRÅLER OG GSM
- DEN LANGE KLIMAHISTORIEN DEL 5B, ETTER SISTE ISTID – ISBOREKJERNER FRA GRØNLAND
- DEN LANGE KLIMAHISTORIEN DEL 6, – IS I ARKTIS & KLIMA SISTE 1.000 ÅRENE
Her følger to perspektiver på global temperatur de siste 10.000 årene.
GISP er en forkortelse for Greenland Ice Sheet Project; et prosjekt som ble startet i 1988 for å hente ut og analysere iskjerner.
I del 2 av prosjektet boret de seg ned gjennom breisen og nådde 1,55 meter inn i berggrunnen den 1 juli 1993. Da hadde prosjektet boret seg gjennom 3.053,44 meter med is ifølge den siste artikkelen jeg nettopp linket til. For de siste 12.500 årene stemmer trenden for temperatur i funnene fra GISP2 påfallende godt med en rekke andre proxier for temperaturer, globalt.
Perspektiv 1: GISP2, Grønlandske temperaturer siste 10.000 år
Blå strek = temp. utledet fra oksygen-isotopen δ18O, = Grønn strek = trendlinje for temp.
Den fysiske bakgrunnen for GISP2-grafen er slik:
Tungtvann er litt tyngre enn vanlig vann, derfor fordamper det mindre tungtvann (2H2 δ18O) i kaldt vær. Forholdet mellom vann og Tungtvann samt fordampingsratene for både H2O og 2H2δ18O er velkjent fra laboratorieforsøk. Når da gasslommer i bre-isen har lavere verdier for δ18O for is som er avsatt i kjølige perioder enn i varme perioder, viser de temperaturen på den tida luftlommen ble fanget inn i isen.
Altså lever vi en av de absolutt kaldeste periodene de siste 10.000 årene, til tross for den moderate oppvarmingen vi har hatt siden 1850 (den lille røde delen av grafen til høyre). Bare nedgangen etter Romertiden (i Sen-Antikken) og en periode for ca 4.700 år siden hadde det samme temperaturnivået som det vi har i dag.
All tidligere oppvarming har vært optimumer med opp- blomstring av kulturer. Hvorfor er da +0,8 °C et problem?
– Se også denne utmerkede illustrasjonen over hva varmeperioder har betydd for tidligere kulturer!
GISP2 sin δ18O-graf støttes av andre proxier («stedfortredere») for temperatur, slike som forekomst av pollen, årringer i trestammer, sedimenter, fossilt løv (stomata) m. fl. og også av et forholdstall mellom to isotoper som sier noe om sollys versus intensiteten på kosmisk stråling og dermed indirekte om intensiteten på solaktiviteten, nemlig 13Beryllium / 14Oksygen .
Mer enn 60 % av perioden etter siste istid har vært varmere enn i dag! Da utgjør Yngre Dryas-episoden en av de absolutt uvanlige periodene, en klimatisk hendelse som var uvanlig kald. …
Nylig kom det forskningsresultater som viste at f. eks. Kina var 2,8 °C varmere enn i dag, både under Den Romerske og Middelalderens klimaoptimumer. Undersøkelsen bygger på analyse av sedimenter fra innsjøer. Og også i Kina innebar både Den Romerske og Middelalderens klimaoptimumer tider med kulturell oppblomstring!
se: New Study: Roman And Medieval Warm Periods Were 2.8°C Warmer Than 1970-2000 In Central China
Selve artikkelen finner dere her:
Late Holocene temperature and precipitation variations in an alpine region of the northeastern Tibetan Plateau and their response to global climate change
Et annet perspektiv på GISP2-dataene
IPCC sine modeller = grønn kurve
For det første var det verken økt karbondioksid-innhold (CO2 mindre enn 270 ppm!) eller metaninnhold (CH4) i atmosfæren som fikk temperaturen til å stige så bratt for 11.500 år siden.
For det andre så falt Metan-nivået men temperaturen steg i løpet av Den Yngre Steinalderens klimaoptimum. CO2 bare viste en svak økning fram til ca 10.500 år siden.
Enda et poeng er at temperaturen har falt de siste 5.000 årene, mens karbondioksid og metan gradvis har steget (altså er de enda en gang i motfase).
Det siste poenget med illustrasjonen er at IPCC sine klimamodeller ikke klarer å gjenskape klimaet de siste 11.500 årene. Se den grønne kurven, som viser en helt annen trendlinje enn hva proxy-målinger for temperatur viser!
Når det gjelder havnivået, er det mange arkeologiske funn som tilsier at flomerket lå 1,5 – 3 meter høyere i Yngre Steinalder enn i dag. – Jorda den gangen hadde langt færre isbreer (jeg tror ingen klaget over det, den gangen!), og i tillegg utvider jo vann seg når det varmes opp.
Holocene CO2 and the earlier IPCC Reports
Kosmiske stråler og skyer
Kosmiske stråler er atompartikler (mest hydrogen-, heliumkjerner) som er akselerert opp mot lysets hastighet – altså opp mot 300.000 km/sek – av prosesser ute i verdensrommet.
Danske Henrik Svensmark har vist at kosmiske stråler fungerer som ‘såkorn’ for skydannelse, slik det beskrives i denne artikkelen i tidsskriftet Nature fra oktober 2021. Jo flere kosmiske stråler som trenger ned i atmosfæren, jo flere skyer danner seg. Når slike atompartikler kolliderer med atmosfæren vår med hastighet opp mot lysets hastighet, oppstår en kaskade-reaksjon, som enten ioniserer eller eksiterer atomer i atmosfæren. Det er disse elektrisk ladede sekundærpartiklene som trekker til seg vannmolekylene i atmosfæren, som danner mikroskopiske dråper, som etter hvert vokser til skyer.
En mer aktiv Sol har ført til mindre kosmisk stråling. Reduksjon i intensiteten på kosmisk stråling har vært så uttalt at hele oppvarmingen etter 1850 faktisk kan forklares med at en mer aktiv sol har ført til sterkere Interplanetarisk magnetfelt. Dette har igjen har gjort at færre kosmiske stråler kolliderer med atmosfæren vår og gitt oss 2-3 % færre lave skyer med en påfølgende svak oppvarming.
Men også motsatt: En svekket aktivitet på Sola gir et svekket magnetfelt mellom planetene. Det fører til at flere kosmiske stråler trenger ned i atmosfæren vår med økt dannelse av lave skyer som resultat (altså skyer i under 2-3.000 meters høyde). – Som nevnt kan en ‘lese av’ intensiteten på solflekksyklusene ut fra forholdstallet mellom 13Beryllium / 14Oksygen; dermed kan en si noe om solaktivitet i arkeologiske og geologiske æraer. -Skyer fungerer som ‘parasoller’ som demper strålingen fra Sola.
Solflekkmaksimum/- minimum og Jetstrømmen
Jetstrømmene er en konsekvens av de atmosfæriske systemene Jorda har for å transportere varme fra Ekvator mot Polene; de store celle-lignende værsystemene på bildet nedenfor. Ved Ekvator stiger varm (og fuktig) luft til værs, trekker nordover til det møter ca 30. breddegrad. Der synker ekvatorial luft ned mot overflaten av Jorda igjen. De cellene som ligger rett nord og sør for Ekvator kalles Hadleycellene.
Rett nord for 30. breddegrad er det et tilsvarende sirkulasjonssystem, som går opp mot ca 60. breddegrad, hvor den møter de polare cellene. Cellene mellom 30. og 60. breddegrad kalles Ferrelcellene
Det vi til vanlig snakker om som «Jetstrømmen «er den som ligger i grensesjiktet mellom Hadley- og Ferrelcellene. Men det finnes Jetstrømmer i grensesjiktet mellom Ferrelcellene og de polare cellene og der hvor Hadleycellene møter hverandre over Ekvator. Jetstrømmen er et felt med kraftige, smale vinder, som blåser fra vest mot øst i atmosfæren over temperert sone (5-) 8-13 km over havet. De har normalt en hastighet på 25 – 50 m/sek, men kan komme opp i over 800 m/sek. Disse værsystemene ble første gang påvist under 2. verdenskrig og flygere utnyttet disse på veien fra øst i USA til Europa.
Jetstrømmene påvirker i stor grad banene til høytrykk og lavtrykk. De har sammenheng med styrken på Det Interplanetariske Magnetfeltet (MF). Styrken på IMF styres igjen av antall solflekker og annen elektro-magnetisk aktivitet på Sola.
Vekselvirkning mellom IMF & Ionosfæren
Ved solflekkmaksima blåser jetstrømmen i ei tilnærmet rett line fra vest mot øst, noe som gir relativt stabile værforhold, mens ved solflekkminima svekkes Jetstrømmen og bukter seg mye mer, se neste illustrasjon.
Sammenhengen er den at et svekket magnetfelt på Sola ved solflekkminimum fører til et svekket Interplanetarisk Magnetfelt (IMF), dermed holdes ikke jetstrømmene på plass av elektro-magnetiske krefter i samme grad som før.
Pulser i IMF kan påvirke klimaet på Jorda gjennom to mekanismer:
- En elektrisk vekselvirkning
- En kjemisk vekselvirkning
Disse to mekanismene påvirker både retningen til og styrken på Jetstrømmen og dermed også lufttrykket ved havnivået.
Den kjemiske vekselvirkningen oppstår ved høy solflekkaktivitet, fordi Sola da sender ut rikelig med myk røntgen- og UV-stråling. Nesten all stråling på disse bølgelengdene stanses av atmosfæren vår. Myk røntgen og UV-stråling både bygger opp og bryter ned Ozon-laget! – Mekanismen er litt uklar for meg, men resultatet av et høyt Ozon-nivå er at Jetstrømmen blåser nesten rett fra vest mot øst.
Ved lav eller ingen solflekkaktivitet sender Sola ut lite rtg. & UV-stråling. Dette fører til at Ozonlaget svekkes, særlig over polene (Ozonhullene har altså å gjøre med aktiviteten på Sola og ikke bruken vår av KlorFluorKarbon-gasser i spraybokser!).
Et tynnere Ozonlag fører til at Den Nord-Atlantiske Jetstrømmen svekkes. Dermed bukter denne seg mye mer, slik at varm ekvatorial luft trekkes opp i retning av polene samtidig som kald polarluft trenger nesten helt ned mot Ekvator.
Altså ved solflekk-minimum vil:
- Kald polarluft trekkes mot ekvator
- Varm ekvatorluft mot polare strøk
Denne situasjonen hadde Jorda i slutten av juni 2019, der det var hetebølge i Frankrike og samtidig nysnø i vestre Mongolia! – Men også den gangen skrev Hovedstrøms-media bare om varmen, ikke om den samtidige kulden i Mongolia, heller ikke at det ble kjølig i Frankrike etter at hetebølgen hadde passert; faktisk uvanlig kjølig der!
Temperaturgradient = «avstand» i temperatur
Når temperaturforskjellen øker i de sonene der polarluft møter tropisk luft gir dette et mye mer ustadig vær og mer voldsomt uvær.
Når temperaturforskjellen øker i de sonene der polarluft møter tropisk luft gir dette et mye mer ustadig vær og mer voldsomt uvær:
På globalt nivå gir dette mindre nedbør, men det som faktisk faller kommer ofte som kraftigere regnskyll. – De kraftigste uværene oppstår der kald polarluft kommer i kontakt med varm Ekvatorluft, noe som fører til kraftigere tornadoer, sykloner, stormer.
Hetebølger i Sub-Arktiske strøk vitner altså om en bølgende Jetstrøm, og ikke om «menneskeskapt global oppvarming».
Det vil samtidig være uvanlig kaldt andre steder – og som regel noen dager senere også der varmen var. …
Tendensen til en buktende jetstrøm vil bli enda mer uttalt ved det kommende Grand Solare Minimum som er varslet når den nåværende solflekksyklusen er over, sånn en gang omkring 1932.
Men selv om vi nærmer oss solflekkmaksimum i solflekksyklus nr 15, er dette en av de svakeste syklusene på ca 100 år, derfor er fortsatt situasjonen slik som på bildet til høyre.
Sommeren 2020 var det forresten et enda svakere IMF og en enda mer buktende jetstrøm enn hva vi har i dag. Da hadde den plassen på Jorda som har størst avstand mellom kaldeste og varmeste dag en mye omtalt hetebølge, nemlig Verhoyansk i Sibir. – Det førte til store avis- og nyhetsoverskrifter, mens den samtidige kulden (!) og USA fikk mindre omtale i MSM.
De som vil ha en daglig bekreftelse på i hvor stor grad Jetstrømmen styrer retning på høy- og lavtrykk, kan følge med på denne siden. – Riktignok er fokuset for animasjonene Storbritannia, men de vises også for Norge.
I grell kontrast til dommedagsscenarioene fra IPCC og Main Stream Media står alle de klimaforskerne som hevder at det ikke finnes noen som helst nødssituasjon for klimaet. Lenken nedenfor viser til at det nylig er 1.500 fremtredende forskere som har skrevet under på dette nye oppropet. – Tidligere skrev over 32.000 klimaforskere under på et tilsvarende opprop; ca 1/3 av dem hadde doktorgrad i relevante vitenskaper.
1500 Scientists Say ‘There Is No Climate Emergency