Det å vite hvor en kommer fra, kjenne til hvem foreldrenes foreldre og deres aner var og hvilke kår de levde under er ganske viktig for mange av oss.
I 1801 var ca 80 % av Norge befolkning på 883.000 personer knyttet til jordbruk, som bonde, leilending, husmann eller omstreifende landbruksarbeider. Denne prosentandelen sank gradvis i løpet av det 19. århundret, til under 50 % av en befolkning på 2,24 mill i år 1900.
Rundt 1820 bodde bare 10 prosent av befolkningen i tettbygde strøk, 100 år senere var over 45 prosent bosatt i byer. Fra 1825 til 1930 utvandret 800.000 nordmenn til oversjøiske områder, de fleste til USA. Utvandringen ble en ventil som virket dempende på de problem som befolkningsveksten ellers førte til., ref … http://web.hist.uib.no/digitalskolen/oe/nohist.htm
I dette stengt hierarkiske bondesamfunnet måtte bønder og leilendinger kjenne til slektsbåndene sine, blant annet på grunn av odelsretten.
Alle avisoppslagene, alle facebookgruppene og spørsmålene der om hjelp til å finne aner, alle adopterte som søker etter biologiske foreldre forteller at behovet for å kjenne slekta er stort i dag også. Kanskje er det rett og slett et universelt behov dette å kjenne hvilke historiske bånd en har? – Noen av oss driver det i alle fall så langt at vi har tatt i bruk det nyeste verktøyet på markedet: DNA-tester for slektsforskere.
«Hvor skulle noen ønske å ta DNA-prøve for å forske på slekt; kan det være til noen hjelp da, sier du»?
I rettferdighetens navn må det sies at en del folk også tester seg av andre grunner enn genealogisk arbeid. Farskapssaker er en av dem. Mange tar også DNA-test mest for å sjekke om genene kan si noe om aner i førhistorisk tid; fra de siste femti tusen årene og bakover. Det stemmer at DNA’et ditt kan antyde noe om slike sammenhenger, men fortsatt er antropologisk DNA en lite eksakt vitenskap med store feilmarginer. Sannsynligvis vil en DNA-test aldri kunne gjøre annet enn å antyde førhistoriske sammenhenger mens en prosentvis fordeling mellom dem må tas med en solid klype salt.
Når det gjelder de siste 2-4 hundre årene er det en annen sak; der er en DNA-test en kilde på lik linje med kirkebøker, folketellinger og skifter, og hvilken seriøs slektsforsker vil vel unnlate å ta i bruk pålitelige kilder for å finne slekta si?
For meg er det er tre hovedgrunner til at jeg har tatt DNA-test. Jeg bruker testen for å
- sjekke om forskningen jeg har gjort på slekta mi, basert på papirdokumentasjon, kan bekreftes av DNA-testene
- finne nålevende og avdøde slektninger jeg ikke har funnet ved å intervjue personer, følge papirspor eller fått oversikt over via spørreskjema for slektsforskning
- bryte gjennom en ‘murvegg’ eller to jeg ikke har funnet ut av gjennom tradisjonell slektsforskning
Som kilde er DNA faktisk er mer opprinnelig enn skriftlige kilder, som kirkebøker, rettsprotokoller, folketellinger eller skifter. Informasjonen i DNA har nemlig ikke passert gjennom sansene, hukommelsen og pennen til embedsmann. En DNA-test gjør det i tillegg mulig å gå noe lenger bakover i tiden enn til genealogisk horisont, der papirkildene slutter.
Den genealogiske horisonten ligger der du finner de eldste, skriftlige kildene om forfedre ved starten på de første kirke- og jordebøkene, skatte- og domsprotokollene, signerte brev, petisjoner etc. Det er derfor få nordmenn som kan føre anetreet sitt lenger bakover enn 16 – 1700-tallet, mens adel- og storbondeslekter kan kanskje føre anetreet til 14 – 1500-tallet med en viss grad av pålitelighet.
Den genetisk horisonten kan ligge flere hundre år lenger bak. Selv om en ikke kjenner navnene eller de nøyaktige årstallene for fødsel og død, kan en likevel spore personene på grunn av genene de har gitt videre.
En ‘positiv DNA-test’ sier alltid sannheten om et slektskap, så sant det aktuelle segment med DNA er langt nok. – På Autosomene er korte sammenfallende DNA-segmenter, ”treff” under 7 centiMorgans lengde, statistiske tilfeldigheter. Det kan noen ganger være en indikasjon på at personene kommer fra samme geografiske området og hvis de er i slekt, vil seneste felles ane-paret ligge så langt bortenfor genealogisk horisont at en trolig aldri vil kunne spore dem opp.
* * *
I fortsettelsen vil jeg skrive:
Om de ulike DNA-testene,
Juss ved DNA-tester
Det teoretiske grunnlaget for å kunne bruke DNA som verktøy