Ved starten av et nytt Maunder minimum?

Er vi ved starten av et nytt Sporer- eller Maunder minimum?

Astronomer, geologer, glasiologer kan si oss noe vesentlig om klimaet på Jorda, både det som har vært og det som kan komme! – Som bildet under viser, lever vi i en av de kaldeste periodene av de siste 10.000 årene. Ja, det har faktisk blitt mer og mer kjølig de siste 5.000 årene, her illustrert ved en analyse av isotoper i isborekjerner fra Grønlands innlandsis.

Funnene fra Grøndlandsisen er også støttet av andre undersøkelser, av ‘proxier’ for temperatur, slike som analyser av sedimenter, pollen, stomata (fossilt løvverk) og sedimenter på havbunnen. – Den Moderne Oppvarmingen (den røde delen av grafen), som vi er så heldige å leve i nå på begynnelsen av 2000-tallet, er bare som et lite unntak fra den generelle nedkjølingen, til tross for all mediastøyen om det motsatte.

Vår egen varmeperiode er kjøligere enn det Middelalder optimum var, som var litt kjøligere enn Det Romerske Optimum, som igjen var kjøligere enn den Minoiske oppvarmingen. Det er altså en fallende trend  de siste 5.000 år. – Legg merke til at alle disse varmeperiodene var tider med generell kulturell oppblomstring verden over og de kalde periodene var tider med hungersnød, krig, folkevandringer og generell sosial uro.

Men uansett hvor store svingninger i temperaturen har vært, finner en spor av vekslinger mellom varmere og kjøligere tider, som inntreffer med tilnærmet regelmessige perioder på 800 – 1.000 år; til og med under siste istiden, i følge de samme temperatur-proxiene som er nevnt ovenfor.

Nettstedet Climate Etc. presenterer en serie artikler, blant annet serien «Nature Unbound III: Holocene climate variability, del A og B», som dere kan finne her og her. Begge er veldig fascinerende lesning, men dessverre altfor omfattende til å gjengi på min blogg. Forfatteren Javier tar utgangspunkt i den kjente Milankovic-teorien, den som forklarer istider med sykliske endringer i de astronomiske egenskapene ved Jordbanen, nærmere bestemt graden av eksentrisitet, graden av helning på jordaksen og presesjonen (altså endringer i hvilken del av stjernehimmelen nordpolen peker mot).

De fleste geologer i dag er enige om at overgangen fra mellomistid til ny istid er en heller langsom prosess, som skjer over flere tusen år og den nevnte serien om «Climate Variability» beskriver det som kan være en slik overgangsfase.

Vær obs på at begrepet «istid» kan ha to betydninger: Den ene er den geologiske definisjonen der istider er lik perioder der Jorda har iskapper ved begge polene; den siste av disse starte for ca 2,8 millioner år siden.
Den andre betydningen av istid er når store iskapper dekker store deler av kontinentene på den nordlige halvkule i tillegg til isbreer i høyfjellene ved Ekvator. 

Milankovic-teorien er ikke uproblematisk! Den forklarer verken hvorfor vi bare har hatt istid de siste knappe 3 millioner årene eller hvorfor vi i det hele tatt har slike regelmessige perioder med iskapper ved polene. Den forklarer heller ikke hvorfor periodene for istider (hvor lenge de varer) skiftet fra ca 40.000 år til de 100.000 årene vi har hatt de siste 500.000 årene. (Det skiftet skjedde for 1,1 millioner år siden.) Teorien forklarer heller ikke de sykliske skiftningene mellom varmere og kjøligere perioder overlagret istider og mellomistidene, der iskappene er sterkt reduserte. Dessuten ekskluderer teorien eventuelle variasjoner i utstrålingen fra Sola. Men det mest fascinerende – eller heller skremmende – med artikkel III A er at den hevder at vi startet på nedkjølingen til neste istid for 5.000 år siden.

De aller fleste isbreene var borte fra Europa og Norge i den perioden som kalles Holocene optimum; perioden mellom 8.000 og 5.000 år siden. Da vokste det stor furuskog på Hardangervidda, noe en fortsatt kan finne rester av som trestammer og stubber i myrene der.

Men for 5000 år siden kom isbreene tilbake i Europa, inklusiv til Norge. Hvor store disse isbreene er i geografisk utstrekning har variert siden breene kom tilbake. De nådde den foreløpige største utbredelsen under Maunder minimum for ca 400 år siden. – Det finnes fotografier fra de Sveitsiske Alpene  av isbreer som ødelegger bondegårder under framrykningen sin; en framrykning som stanset opp fra ca 1850, altså ved slutten av Den lille istida.

Maunder minimum, ca 1640 – 1710

Siste Maunder minimum falt sammen med den kaldeste delen av Den Lille Istid, ca 1640 – 1710. (Du vil kunne finne ulike årstall for når den begynte og sluttet). I løpet av 1600-tallet ble verdens befolkning redusert med minst 33 % på grunn av feilslåtte avlinger, noen år uten sommer, sult, epidemier, sosial uro og langvarige kriger. Lokalt kunne reduksjonen av skattebetalende befolkning være mye større, noen sier opp mot 90 %, mens andre områder slapp mye rimeligere fra kulden og alle problemene den førte med seg.

Det var faktisk fred i bare 3 år i Europa i løpet av hele 1600-tallet. Situasjonen i Europa var faktisk ikke enestående; det var samme tilstandene på alle kontinentene, noe som er godt dokumentert i kapittel 4 i boka *) «Global crisis, War, climate change & catastrophe in the Seventh Century» av Geoffrey Parker og flere andre steder. – Det hører også med til historien at noen av de kraftigste vulkanutbruddene i nyere tid fant sted under Maunder minimum, noe som kan forklares med økt elektromagnetisk stress mot jordskorpa på grunn av økt nivå av kosmisk stråling.

Under Maunder minimum er det beregnet at gjennomsnittlig global temperatur var 1,2 grader Celsius lavere enn under Holocene Climate Optimum. 

Flere år på rad var isen på Themsen så tykk (over 30 cm) at Londonerne kunne holde vintermarked på elva og i Nederland frøs kanalene slik at de ble ferdselsårer for hest og slede og skøytende personer om vintrene. – Det er også rapportert at det kom isbjørn i land med drivisen nord i Skottland. Blant annet i 1657 frøs Storebelt, slik at Karl 10 Gustav av Sverige i ly av nattemørke kunne frakte en hær på 8000 mann med kanoner og det hele og omringe København.  – Kong Fredrik III av Danmark mistet nesten tronen i det angrepet.

Fallet fra Middelalder-optimum kom litt i rykk og napp, noe denne grafen viser

Ny solforskning utløser personangrep

Nå for tiden er det slik et debattmiljø i klimaspørsmål at forskere som setter spørsmålstegn ved FN-fortellingen om at CO2 alene styrer klima, blir angrepet av aksjonister. (Det er dessverre en kjent fascistisk taktikk.)
Når for eksempel russiskfødte professor Valentina Zharkova ved universitetet i Northumbria og hennes kolleger la fram en ny modell for hvordan det indre av Sola fungerer og hevder at funnene deres har konsekvenser for forståelsen av klima, fikk de oppleve akkurat det. Mange «klimaforskere» har slett ikke ønsket resultatene hennes velkommen! Tvert imot har de prøvd å undertrykke diskusjonen og hindre spredningen av resultatene, i følge Global Warming Policy Forum. Se intervjuet GWPF gjorde med dr. Valentina Zharkove, her.

Det fascinerende med oppdagelsene til dr. Zharkova er, at hvis de viser seg å stemme, vil vi kunne forutsi hvordan kommende solflekksykluser kommer til å utvikle seg.
Det skremmende er at modellen varsler kraftig svekkede solflekk-perioder for flere sykluser framover. Om dette kommer til å bli et nytt Sporerminimum eller et Maunderminimum gjenstår å se, men dr. Zharkova melder at vi vil oppleve de første tegnene allerede fra 2020 og at det dypeste minimum trolig vil komme ca 2050. Det antas at dette sol-minimumet vil kunne vare til ca år 2100, se illustrasjonen under her.

Projisering av simuleringene til professor Zarkhova et al. – (C) The Working Group on Coupled Modelling (WGCM)

Global matproduksjon

Hvis dr. Zharkova har rett, vil både temperatur og etter hvert også CO2-nivået falle; det avhenger jo av temperatur i følge Henreys lov. I så fall kan vi vente oss tider med matknappphet verden over. Hvis ikke verden bruker pengene fornuftig og investerer i anlegg for å dyrke mat til tross for strengere vintre, senere vår, kjøligere sommer og tidligere høst enn de vi har blitt vant til, kan menneskeheten gå svært vanskelige tider i møte.

Den gode nyheten er at med en rettferdig fordeling kan verden brødfø inntil 11 milliarder mennesker i dagens klima-optimum, mens vi «bare» har 7,7 milliarder innbyggere i følge nettstedene World Population Review.

Den dårlige nyheten er at verden sløser bort milliarder dollar hvert år på en ikke-eksisterende CO2-krise. Dette er midler som burde ha vært brukt til å forske på metoder for å dyrke mat under krevende klimatiske forhold i stedet.
Artikkelen «Overbefolkning – Den dødelige myten bak de andre moderne mytene», her er virkelig verdt å lese i denne sammenhengen!

Det er på bakgrunnen av dette at jeg følger signalene om årets avlinger i «kornbinger» som Europa, USA og Australia.

– I denne situasjonen er det med litt blandende følelser at jeg ser at NASA nå går ut med advarselen «NASA Warns Solar Minimum could lead to Mini Ice Age», her.

Global gjennomsnittstemperatur har falt de siste tre årene (noen sier de siste 10 årene) og flere forskere spør om det vi ser nå, er de første tegnene på at Det Moderne Klimaoptimum er omme? Jeg håper at ikke dette er tilfelle, men frykter at det kan ha noe for seg.

Solflekkminima gir flere lave skyer og mer nedbør

Perioder med lite solflekker er perioder med flere skyer, kjøligere vær og mer nedbør enn når det er solflekkmaksimum. Dette har sammenheng med at økt kosmisk stråling når Jordoverflata, gir en kaskade-reaksjon i kollisjonen med atmosfæren vår og at de elektrisk ladede partiklene som oppstår blir så-kjerner for dråper, her. Dette er enda bedre forklart i YouTube-videoen «The Connection Between Cosmic Rays, Clouds And Climate – Henrik and Jacob Svensmark GWPF», her.

Dagens Solflekk-minimum er slett ikke enestående; forrige gangen vi hadde slike forhold var i 1980, slik sitatet fra Perspectaweather under her sier.

Perspectaweather

Overview
The sun continues to be very quiet and it has been without sunspots this year more than half the time as we approach what is likely to be a deep solar minimum. In fact, all indications are that the upcoming solar minimum which is expected to begin later this year may be even quieter than the last one which was the deepest in nearly a century.  Solar cycle 24 has been the weakest sunspot cycle with the fewest sunspots since cycle 14 peaked in February 1906.

Solar cycle 24 continues a recent trend of weakening solar cycles which began with solar cycle 21 that peaked around 1980. The last time the sun was this blank in a given year on a percentage basis was 2009 during the last solar minimum when 71% of the time was spotless.

That last solar minimum actually reached a nadir in 2008 when an astounding 73% of the year featured a spotless sun – the most spotless days in a given year since 1913.  One of the natural impacts of decreasing solar activity is the weakening of the ambient solar wind and its magnetic field which, in turn, allows more and more cosmic rays to penetrate the solar system. The intensification of cosmic rays can have important consequences on such things as Earth’s cloud cover and climate, the safety of air travelers and as a possible trigger mechanism for lightning.

Deep solar minimum fast-approaching and cosmic rays continue to rise* her

NoTricksZone om solflekk-syklusene 23-24

Dagens solsyklus er blant de svakeste mennesket har observert. Mulig sky-sående kosmisk stråling er nært de høyeste observerte nivåene siden 1950, her.

«Since the maximum, we have seen a decrease of about 1.5 W/m². On the ground this drop decreases to 25% because the earth is not perpendicular to the sun (like the satellite’s sensor) and it rotates. This leaves only a boost of 0.38W/m² in effective radiant power, or 0.1%, which is comparatively little.»

Electroverse – Grand Solar minimum og fallet til Imperier

Cap Allon på nettstedet Electroverse har en mye dystrere tilnærming. Den 11. oktober 2018 postet han en artikkel med tittelen «Grand Solar minimum og fallet til Imperier – En stor smell lurer». Bloggposten innledes med ordene

«Jorda glir gradvis inn i neste istid . og har gjort det de siste 10.000 årene – nå er moderne sivilisasjon på terskelen til et stratosfærisk fall, og det har ene og alene med Sola å gjøre.» Samfunn blomstrer i perioder med varme og høy sol-aktivitet – de Minoiske, Romerske og Middelalder-varmeperiodene er bevis for dette. Sivilisasjoner er bygd på det forventede og forutsigbare klimaet som følger av sol-maksimuma og menneskets avhenvighet av sin egen skjøre infrastruktur kan bare vokse etterhvert som tiårene med pålitelig klima passerer. Men når det konstante brytes, brytes det raskt og systemene vil ikke kunne tilpasse seg fort nok til å takle den fallende temperaturen som kommer. Hvis en legger toppene til tidligere sivilisasjoner over is-kjernedataene til GISP2 vises dette mønsteret veldig tydelig .

Se hele artikkelen her.