Jeg har lært meg et nytt begrep; det ramlet inn i innkurven min i løpet av uke 33/25 og jeg har reflektert mye over det de siste dagene. – Uten blygsel kopierer jeg teksten «Intellectual loneliness» fra Substacken ‘Very Slow Thinking’, AKA Ignasz Semmelweisz. – Selv er jeg vel kjent med Intellektuell ensomhet; opplever at få ønsker å følge alle tankesprangene mine, enten det gjelder verdenssituasjonen, Israel, klima, Covid-19-angrepet, historie eller annet. Det blir visst for komplekst for de fleste. – Enkelte beskylder meg for å være kranglevoren: De ser ikke at jeg bare prøver å nyansere. I stedet blir de provosert når det jeg kommer med ikke passer helt inn i det kartet de prøver å navigere etter i verden.
Men selve teksten, ja: – Jeg måtte oversette den til norsk» og utheve enkelte setninger:
Intellektuell ensomhet
«Intellektuell ensomhet handler ikke om savnet etter ‘dype samtaler’. Det handler om å innse hvor få mennesker som kan tolerere kompleksitet. Det er å legge merke til hvor raskt folk flest skynder seg for å finne et svar – ikke for å forstå, men for å føle rett. Det er å iaktta hvordan folk danner hele verdenssyn ut fra overskrifter, anelser og hva en eller annen ‘reel’ fortalte dem sist.
Det er stillheten som oppstår når du sier et eller annet som ikke med letthet passer inn i en eller annens ‘manus’. Det er ikke arroganse. Det er utmattelse, fra alltid å måtte kode-svitsje mellom hva du faktisk tenker og hva som er trygt å si blant mennesker som lukker seg ved nyanser. Og ingen advarer deg: Med en gang hjernen din lærer å strekke seg, er ikke småprat bare kjedelig; småprat fremmedgjør deg. Du søker ikke smarte mennesker: Du ser etter mennesker som fortsatt tenker.»
Ukjent forfatter
Den opprinnelige teksten lyder:
Intellectual loneliness
«Intellectual loneliness isn’t about wanting ‘deep talks’. It’s about realising how few people can tolerate complexity. It’s noticing how quickly people rush to have an answer – not to understand, but to feel right. It’s watching people form entire worldviews off headlines, vibes, and whatever reels told them last.It’s the silence that follows when you say something that doesn’t fit neatly into someone’s script.
It’s not arrogance. It’s exhaustion, from always having to code-switch between what you actually think and what’s safe to say around people who shut down at nuance. And no one warns you: Once your brain learns to stretch, small talk doesn’t just bore you, it alienates you. You’re not looking for smart people: You’re looking for people who are still thinking.»Author unknown